FORUT logo
Om FORUTPolicyKontaktPresseNyheter som RSS
Hjem Stilling ledig Nyheter Prosjektland Sri Lanka Sri Lanka etnisk konflikt Sri Lanka Tsunami Sri Lanka Inparuddy India Nepal Sierra Leone Malawi Temaer Kampanjer FORUTs barneaksjon Indrani Bakgrunnsstoff Bilder Fortellinger Spill, oppgaver, oppskrifter Fra barnehager og skoler Skoleløpet Kampanjenyheter Støtt FORUT FORUT-partner FORUT prosjektpartner FORUT-nytt/Publikasjoner English Nettbutikk Lenker

Home > Prosjektland > Sri Lanka >  Fasaden er et vakkert smil

Fasaden er et vakkert smil

Langs hovedveien vestover på Jaffna-halvøya ligger landsbyen Kalakattuvan. Landsbyen består av 235 familier med til sammen 682 innbyggere, fordelt på 329 menn og 353 kvinner. Landskapet som omgir Kalakattuvan er fruktbart og svært velegnet for landbruk.
15.12.2004
Nanthini Nagarajah
Til tross for gunstige jordbruksforhold har de økonomiske forholdene i landsbyen vært problematiske i lengre tid. Rundt 75 % av husene er enkle leirhytter uten skikkelig tak og uten sanitæranlegg. De fleste livnærer seg av jordbruk. Noen få lever av beskjedne dagslønner. Verst av alt er den store arbeidsledigheten blant de unge.

Da FORUT kom landsbyen til unnsetning tidligere i år, gikk assistansen i første rekke til 52 familier som fikk hjelp til å skaffe seg helt grunnleggende utstyr. Perumanayagam Bawanimalar, som var en av dem som mottok hjelp, hadde mye å fortelle om det hun hadde å stri med.

Et liv i fattigdom
Hjem: Bawanimalar og hennes tolv år gamle datter, Hinobawa, utenfor hjemmet deres.
Perumanayagam Bawanimalar (52) har vært frivillig førskolelærer de siste 30 årene. Hun har både utdannelse og gode evner, men likevel har Bawani vært – og er fremdeles – et offer for fattigdommen. Selv om hun hadde tatt eksamen, jobbet hun som frivillig i 18 år og lærte bort det hun selv hadde lært til andre i landsbyen. Den frivillige innsatsen har vært svært tilfredsstillende for henne selv, og elevene hennes har også blitt frivillige lærere. Først i den aller siste tiden har de lokale myndighetene gått med på å gi dem en lønn på 1000 rupier i måneden. Hun sier at noen foreldre gjerne betaler henne 40 rupier i måneden for sitt barn, men de fleste foreldre har ikke råd til å betale noe selv. Hun forventer ikke noe fra dem heller, for hun vet av egen erfaring hvor vanskelig det er å være fattig. Det meste hun kan klare å tjene på en måned er 1500 rupier. Dette er i snaueste laget til å forsørge både seg selv, datteren og den syke faren. I likhet med alle andre ofre for krig og fattigdom, har hun en historie å fortelle.

Fra den dagen hun ble født har Bawanimalar hatt mange utfordringer. Selv om hun fikk gå på skolen, klarte hun ikke å fullføre den i første omgang. Familien eide et jordstykke i Kalakattuvan, men de hadde ikke noe skikkelig hus. Det var vanskelig nok for foreldrene å få bygget seg en leirhytte med den dagslønnen de hadde. Hytta ga beskyttelse bare i solskinn. Når det regnet, ble bosituasjonen et mareritt, særlig under regntiden mot slutten av året. De hadde ikke noe toalett og ikke rent drikkevann. Vannet måtte hentes i nabolandsbyen. Bawanimalar giftet seg med barndomskjæresten sin tidlig på åttitallet. Mannen hentes jobbet for dagslønn med å hugge og selge fyringsved og ta seg småjobber når det var noe å få. Det var tunge tider, men de klarte å underholde både seg selv og foreldrene. To ganger spontanaborterte hun, sannsynligvis på grunn av underernæring. Hun ble svakere, og dager med sult var slett ikke uvanlig. I 1992 fødte hun en datter, og hun gjorde alt som sto i hennes makt for at barnet ikke skulle sulte.

Drevet på flukt
I 1995 ble livet brått og brutal endret, akkurat som for mange andre. De måtte flykte hjemmefra og til en by som heter Chavakachcheri lengst sør i Jaffna. Her bodde de i et skur de fikk lov til å sette opp på jordet til en venn. Det var vanskelig å starte helt om igjen. Alt var nytt, et nytt sted, nye ansikter og først og fremst en ny livsstil. Det var knapt med mat, lite klær å få tak, og de hadde en treåring å ta vare på. Bawani mått også ta seg av foreldrene sine samt brorens og søsterens familier.

Da de endelig kunne dra tilbake til Kalakattuvan, lå deres egen leirhytte i ruiner. Moren ble syk og døde. Ansvaret for den blinde og funksjonshemmede faren lå nå helt og holdent på Bawanimalars skuldre. De overlevde på nødrasjonene som ble delt ut. Mannen forlot henne etter en krangel, og dermed måtte hun klare alt alene. Likevel var Bawanimalar fast bestemt på at datteren skulle få gå på skolen, og hun klarte å skaffe alle i hvert fall ett godt måltid om dagen.

Drømmer for datteren
Bawanimalars øyne glitrer når hun snakker om hjelpen hun og familien får fra FORUT. Hun sier selv at hun er blant de heldige som har fått en midlertidig bolig og toalett ved hjelp av FORUT. Helt fra barndommen av har hun lært seg å spare. Når hun koker ris, tar hun alltid en håndfull og legger den i en egen boks før hun har dagens rasjon i gryta. Samtidig slipper hun en mynt på sparebøssen. Dette har hun lært datteren også. Nå er hun aktiv deltaker i landsbybanken som FORUT startet. Hun er kunnskapsrik på mange områder, flink til å sy klær og lage dukker, og hun deler gjerne kunnskapene med andre. Hun syr klær til datteren og seg selv og har planer om å skaffe seg en symaskin slik at hun kan tjene penger på å sy for andre.

Perumanayagam Bawanimalar har bare én drøm, og det er å gi datteren, Hinobawa, nok til at hun kan få et enklere liv enn hun selv har hatt. Hun ønsker at datteren skal gjøre som hun selv har gjort og bidra til at Kalakattuvan utvikler seg og blir et bedre sted å bo. Hun håper og ber om at freden vil vare slik at drømmen kan gå i oppfyllelse.
dot

Neste artikkel:

Forrige artikkel:

Innsamlingskontrollen

FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling
Boks 300, 2803 Gjøvik, Tlf: 611 87400, Fax: 611 87401, E-post: forut@forut.no
FORUTs kontonr: 7220.05.36348

Dette nettstedet er muliggjort med støtte fra NORAD