FORUT logo
Om FORUTPolicyKontaktPresseNyheter som RSS
Hjem Stilling ledig Nyheter Prosjektland Sri Lanka Sri Lanka etnisk konflikt Sri Lanka Tsunami Sri Lanka Inparuddy India Nepal Sierra Leone Malawi Temaer Kampanjer FORUTs barneaksjon Indrani Bakgrunnsstoff Bilder Fortellinger Spill, oppgaver, oppskrifter Fra barnehager og skoler Skoleløpet Kampanjenyheter Støtt FORUT FORUT-partner FORUT prosjektpartner FORUT-nytt/Publikasjoner English Nettbutikk Lenker

Home > Prosjektland > Sri Lanka >  Livet blir aldri det samme

Livet blir aldri det samme

Selvapuram, en liten landsby øst på Jaffna-halvøya, er en av mange landsbyer som er sterkt preget av krig og fattigdom. Selv om det ikke bor så mange der, har hver familie mange barn å ta vare på.
26.11.2003
Nanthini Nagarajah, FORUT-Jaffna
Adkomsten til denne fjerntliggende landsbyen er en smal vei. Da jeg kom dit, fant jeg en liten, rusten port, som jeg gikk inn gjennom. Innenfor var en liten pike på rundt åtte år i ferd med å rense noen potter innvendig, mens en litt eldre pike pusset gulvet med kumøkk (vanlig i bruk i leirhyttene i srilankiske landsbyer). En eldre mann, som jeg antok var familieforsørgeren, hugget ved, og i den borterste enden av huset bar en kvinne med et alderdommelig utseende og et trist, men smilende ansikt et lite barn på armen.

Jaffna: Chandira, her sammen med fire av barna, har erfart krig, flukt og tap.
Jeyakulanathan Chandira (43) er mor til ni barn – fem døtre og fire sønner på mellom tre og 24 år. Hun forteller en historie preget av motgang og slit gjennom krig og som internflyktninger. Tidligere bodde hun sammen med mann og barn i morens hus i Selvapuram, ikke langt fra der de nå bor. Selv om det var smått med penger, var de tilfredse. Mannen, Jeyakulanathan (47) er snekker og jobber som dagarbeider.

«Operation Liberation Attack» i 1987 forandret livet for mange, mange mennesker i Jaffna. Chandira måtte flykte fra Selvapuram sammen med mann og barn til Elefantpasset (landtungen som skiller Jaffna-halvøya fra fastlandet) uten å få med seg noen av de få, men viktige eiendelene sine. I to år oppholdt de seg her, uten noe hjem til beskyttelse, uten slektninger som kunne gi dem en håndsrekning, uten penger og i et helt nytt område som var helt fremmed for dem. De måtte finne seg ly under trær for å beskytte barna. I dagevis levde de utelukkende på vann før de klarte å skaffe seg mat, som også var utilstrekkelig for familien. Mannen fikk ingen jobb så han kunne forsørge familien. I sin frustrasjon var han og Chandrika villige til å ta en hvilken som helst jobb, men ingen strakk helt til slik at alle barna kunne få nok mat. Likevel klarte de å holde liv i alle sammen de to årene.

Hun kom tilbake til morens hus i Selvapuram og begynte livet på nytt igjen. Det var et slit, men de hadde et skikkelig tak over hodet, og for Chandira var det en stor trøst å bo sammen med moren. Livet begynte å bli litt bedre, men så endret den politiske situasjonen seg til det verre igjen. En ny flukt sto for døren. I 1995 måtte de dra til Chavakachcheri, og igjen måtte de søke ly under trærne. Den eldste sønnen giftet seg med en pike hvis familie også var fordrevet.

Etter at de var kommet hjem igjen til Jaffna i 1998, mistet Chandira moren, og livet var vanskelig. I 1999 fikk hun hjelp fra FORUT. Hun klarte å få bygget seg et lite hus, og mannen skaffet seg noen jobboppdrag. Dermed kunne de sende fem av barna på skolen. Mannens inntekt på 150 til 200 rupier pr dag rakk ikke til å forsørge hele familien. Chandira fikk seg en jobb som gårdsarbeider, og hun tjener 100 rupier pr dag. Når hun og mannen går på jobb om morgenen, er det to av døtrene som tar seg av huset, lager mat og passer på lillesøsteren. Selv om både Chandira og mannen sliter dagen lang, rekker ikke inntektene til mer enn å dekke dagens behov. Noen dager tjener de ingenting. Da handler hun på krita og betaler tilbake i små avdrag, men butikkeierne er ikke alltid like velvillig innstilt.

I det daglige strevet oppdaget Chandira for sent at alle frustrasjonene og slitet hadde negativ virkning på barna. For åtte måneder siden sluttet den eldste datteren på 24 år seg til tamilgeriljaen, og siden har hun hverken sett eller hørt noe til henne.

Chandiras besluttsomhet har gitt henne styrke og mot til å kjempe videre. I dag eier hun litt jord, familien har et ordentlig hus å bo i, de spiser tre måltider om dagen, og viktigst av alt er det at noen av barna får skikkelig skolegang.

Det hun mest av alt ønsker seg akkurat nå, er å få seg noen kuer slik at hun kan tjene nok penger til at hun kan spare litt for å sikre barnas fremtid. For mange er dette en selvfølge, men for Chandira er drømmen en skinnende stjerne som hun kanskje aldri vil nå.
dot

Neste artikkel:

Forrige artikkel:

Innsamlingskontrollen

FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling
Boks 300, 2803 Gjøvik, Tlf: 611 87400, Fax: 611 87401, E-post: forut@forut.no
FORUTs kontonr: 7220.05.36348

Dette nettstedet er muliggjort med støtte fra NORAD