FORUT logo
Om FORUTPolicyKontaktPresseNyheter som RSS
Hjem Stilling ledig Nyheter Prosjektland Temaer Kampanjer FORUTs barneaksjon Indrani Bakgrunnsstoff Bilder Fortellinger Spill, oppgaver, oppskrifter Fra barnehager og skoler Skoleløpet Kampanjenyheter Støtt FORUT FORUT-partner FORUT prosjektpartner FORUT-nytt/Publikasjoner English Nettbutikk Lenker

3/2005 >  En prinsesse

En prinsesse

Hun heter Princess og er tretti år. Jeg møter henne i Macobe, landsbyen der hun er født, oppvokst og har tilbragt nesten hele sitt voksne liv. Jeg spør etter henne idet jeg ankommer Macobe, og en ung mann løper av sted for å hente henne der hun er ute i hagen sin. Hun har arbeidet siden tidlig morgen. Hun vet nok at jeg skulle komme, men kan ikke kaste bort tiden med å sitte med hendene i fanget og vente.
30.05.2005
Nils Moberg
Så kommer hun småløpende, perler av svette på panne og kinn, mørke flekker på kjolen av væte. Ansiktet stråler av glede over å være til. Hun rekker hånden fram, og vi veksler et afrikansk håndtrykk. Så forsvinner hun noen få minutter for å ta en rask vask og skifte til finstasen med tanke på å bli fotografert.

Vi rusler inn i en gammel kirke som nå brukes som skole, idet den gamle skolen som ligger vegg i vegg ikke er brukbar lenger. Det var her jeg traff henne første gang i et møte med landsbybefolkningen for noen måneder siden og hvor hun sto fram og fortalte om landsbyens kvinnegruppe for samhold og utvikling. Hennes iver, engasjement og utstråling både imponerte og beveget meg, og jeg bestemte der og da at dette må jeg dele med andre.

Hun vet hva jeg kommer for og starter nesten før vi får satt oss ned:

– Jeg var ute i bushen da FORUT kom – Mr. Turay og en del andre. Da jeg hørte de var i en av nabolandsbyene og snakket med befolkningen der, løp jeg dit for å være til stede på møtet. Vi har hatt besøk tidligere av andre organisasjoner, men de reiste sin vei uten å etterlate spor. Dette var annerledes. Vi ble spurt om våre problemer og behov, våre ønsker og prioriteringer, og vi fikk lære om hva det vil si å ta vare på hverandre, holde sammen, hjelpe og støtte de svakeste i samfunnet. Ikke bare i egen landsby, men også alle vi kunne nå utenfor. Og de sa vi måtte danne komitéer fordi de problemer som vi har å stri med løses best innenfor rammen av fellesskapet.

Ny kvinneorganisasjon
Samme dag sammenkalte jeg alle kvinnene i landsbyen – 40 i tallet, og der og da stiftet vi ALAFIA Kvinneorganisasjon. Vi bestemte å bygge på de idealer FORUT hadde holdt opp for oss: samhold, omsorg for og støtte til de svakeste av oss. Spesielt bestemte vi å arbeide for å bedre situasjonen for vanskeligstilte barn. Dessuten å arbeide sammen, samle ressurser for å utvikle oss til å kunne klare oss selv og streve for en bedre framtid for alle. Samtlige 40 sluttet seg til. Nå er vi bare 36. En døde og tre var ikke seriøse, men resten holder sammen.

Da vi stiftet foreningen, betalte alle 1000 leoner (ca. 2,5 kroner) til et fond. Nå betaler alle 500 leoner pr. måned. Pengene blir spart i et fond. En kasserer forvalter pengene. Gruppen har et styre som ved siden av meg selv som leder og kassereren består av en nestleder, sekretær og en som er ansvarlig for alt som skal organiserer. Foreningen har lover og regler som følges strengt. Vi møtes hver annen uke. Det er møteplikt og alle møter. En gang i måneden møtes foreningene i alle landsbyer som hører til fellesskapet, nå i alt 13, men med en kommende omorganisering vil dette tallet øke til 24.

Jorda dyrkes
Da fondet hadde nådd 100 000 leoner, møttes vi for å bestemme hva vi skulle bruke dem til. Vi bestemte å kjøpe tøy til klær så vi kunne møte velkledd opp til valget på en regional leder. Pengene ble betalt tilbake med rentetillegg på 1000 leoner av hvert av medlemmene. Vi fikk et stykke land av landsbyoverhodet, og da fondet hadde vokst til 170 000 leoner, kjøpte vi frø for 70 000, dyrket opp og sådde på dette åkerstykket. Om ettermiddagen drar vi nå alle ut og arbeider der. Vi dyrker pepper, karse, eggplanter, søtpoteter og kassava. Det vi høster selger vi, og overskuddet går tilbake i fondet. På sikt ønsker vi å opprette et mikrokreditt-system, der kvinner kan låne penger for å sette i gang inntektsbringende virksomhet.

Like viktig som jordbruksaktivitetene er det å ivareta på våre sosiale forpliktelser: En av kvinnene døde i barnefødsel for en stund siden, og enkemannen fikk store problemer. Vi ga ham 40 000 leoner fra fondet. Hvis han klarer det, betaler han det tilbake – hvis ikke dekker vi det ved en ekstra innbetaling.

En del både her i landsbyen og i nabolandsbyene lar barna gå for lut og kaldt vann. Vi oppsøker de hjemmene der vi vet at de ikke bryr seg om barna og prøver å påvirke dem til å ta ansvar. I de alvorligste tilfellene plasserer vi barnet hos en av oss. Selv har jeg tatt ansvaret for en slik.

Tid til eget liv
Idet hun trekker pusten for å fortsette, smetter jeg inn et spørsmål:
– Hva med din egen situasjon?
Princess er ikke så ivrig etter å snakke om seg selv, men forteller at hun var gift i fem år. Mannen lagde så mye problemer for henne at hun dro tilbake til Macobe med barna. Nå bor hun sammen med moren, tre barn, søsken – og altså barnet utenfra som hun har tatt vare på – alle avhengige av henne.

– Hvordan får du endene til å møtes?

– Jeg har min egen hage der jeg arbeider fra klokken fem om morgenen. Så er jeg tilbake, vasker meg og underviser i barneskolen her: engelsk, matematikk, kroppsøving og religion. Etterpå slutter jeg meg til de andre i foreningen og arbeider på fellesåkeren.

– Er lønnen som lærer nok til å fø dem du har ansvaret for?

Hun smiler litt skjevt: – Jeg har undervist i 10 måneder nå, men har ikke fått noen lønn ennå, så det er overskuddet fra min egen hage som sørger for oss. Det klarer seg akkurat. Jeg tenker ikke så mye på det. Gleden over å være en del av fellesskapet og utrette noe der kompenserer for det som mangler.
Slik sett var det møtet med FORUT som forandret livet mitt.

Før vi avslutter spør hun forsiktig:
– Kan jeg få si litt om de viktigste behovene våre, hva vi ønsker oss mest?

Det kan hun. Hun ser ned og trekker pusten: Vi mangler en del redskap, hakker og slikt. Dessuten frø. Og så har vi problemer med termitter og små grashopper som spiser bladene på plantene våre, men vi mangler midler til å bekjempe skadedyrene. Så trenger vi kanner til vanning. Hun ser opp på meg:

– Og så en trillebår.

P.S. Ledergruppen i FORUT Sierra Leone har nettopp bestemt at den første skolen skal bygges som et pilotprosjekt i Macobe, landsbyen der Princess bor og arbeider. Byggearbeidene starter like over nyåret.
dot

Neste artikkel:

Forrige artikkel:

Innsamlingskontrollen

FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling
Boks 300, 2803 Gjøvik, Tlf: 611 87400, Fax: 611 87401, E-post: forut@forut.no
FORUTs kontonr: 7220.05.36348

Dette nettstedet er muliggjort med støtte fra NORAD