Tortur og forsvinninger

The Centre for Victims of Torture (CVICT) behandler torturofre i Nepal. Lederen for senteret, Dr. Sharma, sier til BBCs korrespondent i Katmandu at med over 1800 tortursaker hittil i år, er de ikke i stand til å hjelpe alle som har behov for det. De fleste er ofre for tortur fra myndighetenes side. Torturen utføres ut ifra anklager om at ofrene er maoistiske opprørere. Mange slike hendelser fører til at mennesker som i utgangspunktet ikke er politisk aktive slutter seg til de maoistiske opprørene etterpå. Et eksempel på dette er en av bataljonene til maoistene som består utelukkende av kvinner som er voldtektsofre. Maoistene driver imidlertid selv med tortur idet de brekker armer og bein på mennesker. I Nepal er det i dag flere politiske forsvinninger enn i noe annet land i verden. Mange av disse er antakelig torturert til døde.

Amnesty International rapporterte om 378 forsvinninger i Nepal i fjor, noe som er mer enn de fem foregående årene til sammen. Dette høye tallet plasserer Nepal øverst på listen over land hvor politiske forsvinninger foregår. Amnesty beskriver videre at sikkerhetsstyrkene stadig oftere legger hindringer i veien for at forsvinninger kan bli etterforsket av rettssystemet og den uavhengige nasjonale menneskerettighetskommisjonen. Det sies at sikkerhetsstyrkene står bak de fleste forsvinningene, men opprørerne står også bak mange forsvinninger, tortur og drap.

Maoistene
Det som kalles det maoistiske opprøret i Nepal startet for åtte år siden som en reaksjon på at myndighetene i Nepal ikke hadde lykkes med å bedre livsvilkårene til de mange fattige innbyggerne i landet. Opprørerne har som mål å felle regjeringen og monarkiet og innføre et «proletarisk styre». De hevder å kjempe en kamp for folket, men mye tyder på at folket og maoistene ikke er i full enighet om denne kampen. Folk er på flukt fra landsbyene sine for å komme unna maoistene. BBC forteller om 25 familier som bor under presenninger etter å ha flyktet fra sine hjem i avsidesliggende landsbyer. Noen familier solgte smykkene sine og lånte penger for å komme seg vekk, mens de som ikke hadde penger gikk i fire dager og netter for å komme til dette stedet hvor de kan være trygge. En av kvinnene som har søkt tilflukt her, Shuva Buda, forklarer hvordan livet var med opprørerne boende i landsbyen: «Med trusler og vold krever de at vi skal lytte til dem. De krever at vi gir dem eiendelene våre. De krever at vi kommer på møtene deres. Vi vil ikke gå på disse møtene, men vi har ikke noe valg. Hvordan skal vi kunne fortsette å bo der?»

Til Midtøsten
Maoistene krever at unge menn slutter seg til dem. De som ikke frivillig gjør det, må eventuelt tåle konsekvensene. Mange av dem som ikke ønsker å delta i konflikten søker seg til utlandet. De 12 nepalske menn som ble drept av gisseltakere i Irak i august er blant en stadig økende mengde menn som søker seg ut av Nepal. Flere av de drepte var tidlig i tyve-årene. De reiser for å unnslippe konflikten og skaffe inntekter til familiene sine i et land som har en gjennomsnittsinntekt på 1 600 kroner i året. Familiene sender sine sønner, som har best utdannelse og størst muligheter til å skaffe inntekter. Rekrutteringskontorene frister med løfter om arbeid i Midtøsten med lønninger som er 10 ganger høyere enn en godt betalt jobb i Katmandu. Rekrutteringsagentene blir nå beskyldt for at de aldri hadde noen intensjon om å betale så høye lønninger som de lovte og at de heller ikke fortalte at noen av jobbene var i Irak.

Rett etter at de 12 nepalske gislene ble drept i Irak brøt det ut opptøyer i Katmandu. En moské ble angrepet. Det samme skjedde med offentlige kontorer, to Midtøsten-baserte flyselskap samt rekrutteringsagenter. Myndighetene ble sterkt kritisert for ikke å ha foretatt seg noe for å forhindre drapene og få frigitt gislene. Nå har myndighetene lagt ned forbud mot å reise til Irak.

Nepals unge menn havner i et vanskelig dilemma mellom å bli rekruttert til opprørsgeriljaen eller å skaffe seg arbeid under ukjente og usikre forhold i et fremmed land.

Bortføringer
FORUTs samarbeidsorganisasjon i landet, CWIN, kan fortelle at i september måned ble nesten 4000 barn bortført av maoistene. Etter å ha deltatt i opplæring får de lov til å reise hjem, men det er ikke til å unngå at selve bortføringen til et ukjent sted og uten å vite når eller om de kan reise hjem utsetter barna for en voldsom mental påkjenning. Deretter kan disse barna risikere å bli arrestert og torturert under avhør av myndighetenes sikkerhetsstyrker fordi de har vært i kontakt med maoistene. For å unnslippe maoister og lokale myndigheter er det mange barn og ungdommer som reiser hjemmefra. I forsøk på å finne et tryggere sted i Katmandu blir de mer utsatt for andre farer og problemer ettersom de ikke lenger har familien som sikkerhetsnett.

Begge parter i konflikten har uttrykt sin bekymring for barns behov for beskyttelse fra konflikten og at barnas rettigheter skal sikres. Likevel skjer det altfor ofte at barn havner i en eller annen form for vanskelig situasjon som denne konflikten har skapt.