Sri Lanka - Et land uten like
En tilværelse som "halvpensjonist" og en sønn som ikke ville bli bonde som sin far, førte til at min kone Nelly og jeg har tilbrakt de to siste vinterferiene på øya i Det indiske hav. Vi hadde som noen av de første bistandsforeldre fått visum til området i nordøst, skriver Oddbjørn Follerås i et reisebrev fra Vanni i Sri Lanka, der han besøkte sin sønn Arne.
| Oddbjørn Follerås og familie i transittleir i Mullaitivu: |
Første gang vi reiste, i mars 2004, var det nok krigstilstanden som gjorde størst inntrykk på oss: Dette at vi måtte passere en strengt bevoktet grense mellom LTTE og den regjeringskontrollerte delen. Riktignok har det vært våpenhvile i tre år nå, men situasjonen er fortsatt veldig spent.
Nå i mars 2005 var det nok sporene etter tsunamien 2. juledag som vi vil huske. Flodbølgen slo inn over kysten rundt hele øya, men mest skade var skjedd på østsida, mot Det indiske hav. Allerede i hovedstaden Colombo merket vi at slumbebyggelsen mellom havet og jernbanelinja var hardt rammet. Turisthotellet vårt hadde fått over fire fot med vann inn i spisesalen, og alle vinduer var knust i 1. etasje. Allerede etter to måneder var dette blitt reparert, svømmebassenget var rengjort, og plenen lappet sammen igjen. Nå var det bare turistene som manglet!
Tamilområdet i Vanni
Vår sønn Arne jobber for den norske bistandsorganisasjonen FORUT (Solidaritetsaksjon for utvikling). FORUT har arbeidet på Sri Lanka i over 20 år og hele tiden mens borgerkrigen har pågått. De nyter derfor stor tillit på begge sider av frontlinjen.
”PM Arne” som han blir kalt, (Project Manager) bor og har sin arbeidsplass i Killinochchi sammen med sin kone Abby. ”Killi” er tamiltigrenes hovedstad der Erik Solheim er godt kjent som norsk fredsmegler. Killinochichi og Mullaitivu var også den store krigsskueplassen i Vanni-distriktet fram til våpenhvilen kom i stand i 2002. FORUT var i full gang med å skaffe hus til internflyktinger og hjelpe til med oppbygging av infrastruktur og fiskerier før tsunamien kom 2. juledag i fjor.
Arne og Abby var hjemme i Norge 2. juledag da flodbølgen slo inn over landene rundt Det indiske hav. Han ble øyeblikkelig beordret tilbake til Sri Lanka og var med ett midt i nødhjelpsarbeidet. Arne ble av LTTE utpekt til å koordinere nødhjelpsarbeidet til de internasjonale hjelpeorganisasjonene i Vanni.
Flodbølgens herjinger
Vi hadde som noen av de første bistandsforeldre fått visum til området i nordøst en hel uke. Mullaitivu by på østkysten som vi besøkte i 2004, var nå nærmest utslettet og skylt på havet i en bredde av en kilometer. Bare en kirkeruin og enkelte store betonghus sto tilbake. Fiskerlandsbyen Silawatte som lå i strandkanten, og der vi ble tatt med på båt-tur i fjor, var borte vekk.
I Mullaitivu by er nå fase to i ferd med å bli avsluttet. Dette betyr at 90 prosent av befolkningen er flyttet inn i transittleirer hvor hver familie har sitt eget lille hus. De midlertidige husene er 4 x 6 meter i grunnflate med sementgulv og halvvegger og bølgeblikk vegger og dør. Taket er av flettede palmegrener. Transittleirene har fått toaletter og vannforsyning, og de fleste har også fått strøm til en lyspære i hvert hus (generatorstrøm).
Mange familier har fått høyere standard på sine transitthus enn de hadde på husene som ble ødelagt i tsunamien.
Som nordmenn og hvite utlendinger var vi med på å overrekke og låse opp et hus til hver sin familie. Dette var en høytidelig seremoni med grundig TV- og avisdekning. Godt å se at hjelpen når fram!
Stor gjestfrihet
Som hvite og ”rike” besøkende fra Europa, ble vi ganske forlegne og skamfulle over den mottakelsen vi fikk i alle hus og hytter. Det var tydeligvis en stor ære å få besøk. Husmora hadde brukt hele dagen for å tilberede vårt middagsmåltid. Fisk og skalldyr ble kjøpt på markedsplassen sammen med en levende høne, frukt og grønnsaker. Så ble høna slaktet og ribbet, og risen og kjøttet ble kokt på åpen flamme over grua på jordgulvet i kjøkkenhytta.
Da gjestene ankom gården i skumringen, startet de opp et lite aggregat som ga nok strøm til to lyspærer og en kasettradio. Vi ble buden til bords mens hele storfamilien (foreldre og barn, onkler og tanter og søskenbarn) satt på sidelinjen og så på at vi spiste. (Vi fikk gaffel, mens de selv spiser med høyrehanda). Vi fikk nødet husbonden til å spise sammen med oss, men alle andre ventet til vi var ferdige. Etter måltidet var det danseoppvisning av en 16 år gammel pike som danset en utrolig krevende tempeldans til toner fra kasettspilleren. Alt dette foregikk under åpen himmel på gårdsplassen mellom palmehyttene i jungelen.
TAKK til det srilankiske folk. A land like no other. Vi kommer gjerne tilbake!
