På flukt fra sin egen kultur

Til Noreg: For Avin er en drøm gått i oppfyllelse - hun er fri

Navn: Avin Siawash Yousuf

Alder: 20 år

Sivil status: Gift, en datter på 5 år

Født: Mahabad i Iran

Ankomst Norge: Mars 2002

Utdanning: Avbrutt 14 år gammel

Favorittmat: Pizza

Interesser: Sport, data, film

Status: En gangs avslag på søknad om poltisk asyl

Slik beskriver Avin Yousuf sitt minne om det som for vestlige kvinner vanligvis er et høydepunkt i livet: bryllupsdagen. Som 14 år gammel barnebrud ble hun tvangsgiftet med en mann som var over dobbelt så gammel som henne selv.

Det er en rystende historie den unge, kurdiske kvinnen har å fortelle. En historie om brustne håp og drømmer og om å bli fratatt retten til selvbestemmelse og personlig utvikling. I stedet ble hun presset inn i et liv med tvang og ufrihet og ble ett av utallige ofre for eldgamle patriarkalske tradisjoner og strenge religiøse konvensjoner.

Avin Yousuf kom til verden i den kurdiske byen Mahabad i det vestlige Iran i 1983. Hun vokste opp med mor, far og to brødre. Faren drev sin egen restaurant. Seks år gammel begynte Avin på skolen og viste seg tidlig å være ei begavet jente.

– Min far ønsket at jeg skulle utdanne meg til lege. Han var villig til å gjøre alt for at jeg skulle få den nødvendige utdannelsen, sier hun stille. - Men da jeg var ni år gammel døde min far plutselig av hjertesvikt, bare 44 år gammel. Som følge av min fars bortgang måtte familien selge huset vårt i Mahabad og leie ut restauranten. Deretter flyttet vi til Bokan, hvor min mor kom fra.

– Hva skjedde med deg da?

– I tråd med kurdisk sedvane ble det min mors eldste bror, onkelen min, som nå ble min formynder, men jeg fikk fortsette på skolen til jeg var 14 år. Da bestemte onkelen min at jeg skulle gifte meg med en mann som han hadde valgt ut for meg. Han var en svært konservativ og tradisjonell muslimsk mann. Da far døde, ble hele livet mitt totalt forandret. Jeg kunne ikke bestemme noen ting selv lenger. Mens far levde visste jeg ikke hva problemer var for noe.

– Og ektemannen din? Hvorfor valgte din onkel ut akkurat denne mannen for deg?

– Han kom fra en forholdsvis velstående familie, dessuten hadde han universitetsutdannelse og jobbet med økonomi i den lokale statsforvaltningen.

– Hvordan ble det nye livet ditt som ung hustru i en ny familie?

– Det var som en vond drøm. Jeg og min mann hadde et rom i mine svigerforeldres hus. Der bodde også min manns bror og hans familie. Svigermor var omtrent 70 år og hadde født 14 barn. Sønnene bodde med sine familier i det samme området. Det var alltid masse folk i huset vårt – og aldri ro å få. Svigermor var ikke noe hyggelig menneske. Hun begynte å slå meg umiddelbart etter at jeg flyttet inn der, særlig etter at 3-4 måneder var gått og jeg ennå ikke var blitt gravid. Skal jeg si som sant er, så har jeg ennå ikke sett ei bra svigermor!

– Visste din mor hvilke problemer du hadde i ekteskapet ditt?

– Nei, jeg ville ikke uroe henne med det. Jeg visste at hun ikke kunne gjøre noe likevel, så jeg lot henne forstå at alt var bra. I min kultur er det viktigste av alt for en kvinne at hun har en mann.

– Kunne du snakke med noen andre menn enn din ektemann?

Avin ryster på hodet og forklarer: – Nei, hvis jeg gjorde det, ville jeg bli steinet. En gift kvinne kan ikke snakke med en gift mann i min kultur.

Tårene renner nedover Avins kinn mens hun forteller på sin stille og rolige måte. Om de første månedene etter ekteskapsinngåelsen var ille, så skulle det bli verre, for 4-5 måneder etter bryllupet ble Avin gravid. Hun var 15 år gammel da datteren Aida kom til verden i januar 1999.

– Min manns familie ble rasende da de oppdaget at det ble ei jente, og saken ble ikke bedre da mannen min mistet jobben noen måneder etter at Aida var født. Grunnen til det var at politiet fant to videokassetter som kunne tolkes som politisk kritikk av regimet i Teheran, husker Avin.

– Likevel forventet de at du skulle begynne å produsere barn som fjortenåring?

– Ja, det er vanlig i Kurdistan. Men det eneste jeg ville, var å få fortsette skolegangen min. I stedet forløp livet mitt videre med matlaging, vasking og annet husarbeid fra morgen til kveld. Selv kunne jeg ikke bestemme noen verdens ting. Jeg fikk ikke engang skifte bleier på Aida når hun gråt. Jeg følte ikke lenger at jeg levde – fra nå av var jeg liksom en død person! Avin tørker tårer og må ta en liten pause før hun fortsetter: – Svigermor plaget meg så å si hver eneste dag, og jeg husker at jeg ofte ba til Gud: «Kjære Gud, vær så snill å la Aida og meg bli alene – det er det eneste jeg trenger. Alene – uten at noen plager oss.»

Ikke bare hadde Avin født et for svigerfamilien uønsket jentebarn, men det viste seg snart at ikke alt var som det skulle med den lille jentas helse heller.

– Da Aida var et par måneder gammel, ble det oppdaget at hun led av en medfødt hjertefeil. Hun ville ikke spise, og hun var svart rundt munn og øyne. Selv hadde jeg heller ikke nok melk. Jeg skjønte at hun behøvde morsmelkerstatning, men min svigermor nektet meg penger til dette.

Avin forteller videre at Aida ble operert en gang i Iran. Hun lærte ikke å gå før hun var 18 måneder. – Hun kunne ikke løpe eller hoppe. Dessuten hadde hun ikke noe hår, det var først etter at vi ankom Norge, at håret begynte å vokse.

– Når begynte du å tenke på flukt fra denne familien?

– Da Aida var tre år gammel ble det klart at hun behøvde en større hjerteoperasjon, men svigerfamilien min nektet å finansiere denne operasjonen. Det var vel da jeg tok beslutningen om at eneste utvei var å forlate både familien og hjemlandet mitt.

– Hvem hjalp deg med flukten, og hvordan klarte du å komme deg til Norge?

– Etter en krangel med min svigerfamilie dro jeg og Aida hjem til min mor. Først da fortalte jeg henne om hvor ulykkelig jeg var og at jeg fryktet for Aidas liv. Mor hadde spart opp en del penger, og med disse betalte hun en mann for å organisere flukten til Norge. Norge ble valgt fordi jeg allerede hadde en tante som bodde der, slår Avin fast. – Jeg visste ingenting om hvordan reisen skulle foregå, men fra Iran reiste vi til Tyrkia. Der ble vi plassert i en lukket, mørk og illeluktende container. Det var vanskelig å puste skikkelig der inne. Jeg ble også fortalt at sjansen for å overleve turen var 50 prosent, men jeg tenkte at både Norge og døden var bedre enn å fortsette det livet jeg hadde hatt de siste tre årene.

Avin reiste gjennom hele Europa uten å vite hvor hun befant seg. Både hun og Aida sov mye. De levde i en døs uten å vite forskjell på natt og dag. Til slutt kom de fram til en havneby, og de ble utstyrt med billetter til ei ferje (sannsynligvis Kiel-ferja). Alle klærne som de hadde brukt underveis måtte kastes, og de ble utstyrt med nye. Ved ankomst til Oslo meldte de seg for politiet og søkte om asyl. Datoen var den 31. mars 2002.

– Og nå har du snart bodd i Norge i to år.

– Jeg synes at alt er bra med dette landet. Jeg har på en måte funnet tilbake til livet i Norge. Her kan jeg velge selv, når jeg vil sove, når stå opp, når spise, hva jeg skal spise. I Iran kunne jeg ikke det. Hele mitt liv som hustru har vært «Nei, nei, nei»! Jeg vil aldri kunne behandle Aida på samme måte. Om kvelden, når Aida sover, kan jeg bare sitte i den lille leiligheten vår og tenke: dette er som en drøm – min bønn til Gud har gått i oppfyllelse! Jeg behøver ikke engang penger, å være alene – å være fri, er nok!

– Er det ikke noe du savner fra Iran?

– Jeg savner mor og brødrene mine. Ellers savner jeg absolutt ingenting fra den kurdiske kulturen, slår Avin fast.

Framtida ser imidlertid ikke bare lys ut for Avin og hennes lille datter, for UDI har ikke funnet grunn til å gi henne noen oppholdstillatelse i Norge. I juni 2002 mottok hun første avslag på sin søknad. Nå setter hun sin lit til at Utlendingsnemnda vil se annerledes på saken hennes.

– Det er umulig for oss å dra tilbake til Iran. Hvis min svigerfamilie får tak i meg, vil jeg bli drept. I deres øyne har jeg kastet vanære på min mann og hans familie. Selv ønsker jeg ikke lenger å være muslim, og Aida skal selv få bestemme om hun vil være muslim.

– Vil du stå fritt til å skille deg fra din mann?

– Han må akseptere en skilsmisse, hvis ikke kan jeg ikke gifte meg igjen, men uansett vil jeg være mest bekymret for Aida. Ifølge islamsk lov vil hun tilhøre min mann, og i praksis vil det si at hun blir min svigermors slave, slik jeg selv var.

Etter snart to år i Norge snakker Avin i dag forbausende godt norsk til tross for at hun aldri har deltatt i regulær norskundervisning. Rollen som enslig mor og asylsøker har forhindret det. Men hun har allerede fått norske venninner, i ulike aldre, og på bakgrunn av sine inntrykk fra Norge så langt er hun klar i sin tale:

– Jeg har skjønt at de fleste kurdere i Norge ikke ønsker å ta del i den norske kulturen, særlig er de redde for å miste makten over kvinnene. Men hvis de ønsker å beholde sine kurdiske tradisjoner, hvorfor reiser de ikke tilbake til sitt hjemland? Jeg kjenner kurdiske menn som virker godt integrerte i Norge – på overflaten, men hvis en kurdisk kvinne ønsker å bli «norsk», da bør hun drepes!

– Kjenner du til Fatime-saken fra Sverige?

– Ja, og mitt inntrykk er at de fleste kurdere synes at faren handlet riktig da han drepte sin datter fordi hun hadde hatt en svensk kjæreste.

– Kan du ønske deg en norsk mann?

– Da blir spørsmålet mitt: Skal jeg velge utifra hensynet til mitt eget liv – eller utifra min families ønsker? Mitt liv sier en norsk mann – familien sier en kurdisk mann. En tyrkisk, arabisk eller afghansk mann er heller ikke bra. Jeg ville heller ha foretrukket en persisk mann foran en kurdisk. Kurderne er mer kvinneundertrykkende enn perserne. Jeg har møtt mange kurdiske kvinner som helst vil gifte seg persisk. Da vil kvinnen ha litt større frihet og en langt bedre mulighet for utdannelse.

Avin framstår som en stolt, høyreist og utradisjonell kurdisk kvinne. Sin hijab kastet hun allerede første dagen i Norge. På spørsmål om hun tror at kurdere og andre muslimer flest på sikt vil bli velintegrerte norske samfunnsborgere, svarer hun:

– Er de gamle nok, kan de ikke bytte ut det som er i hodet deres. Nei, jeg er redd dere vil få én kultur og tradisjon for nordmenn og en annen for muslimer.