Home > Kampanjer > Kampanjenyheter > Med FORUT på tur

Reisebrev

Med FORUT på tur

De to siste årene har Ingvar Midthun og jeg samarbeidet om Skoleløp for Afrika (nå: Skoleløpet). Nylig gikk jeg av med pensjon og fikk anledning til å være med Ingvar på tjenestereise til Bangalore i India og til Sri Lanka. Dette var en kjærkommen mulighet for meg til å kombinere ferie med å delta på og lære mye nytt om noen av FORUTs prosjekter.

16.04.2009

Av Birgit Andresen

Som følge av alle opplevelsene, inntrykkene og kunnskapen jeg fikk underveis, økte skrive- og formidlingslysten og førte til at jeg sendte flere reisebrev til familie og venner. Det er på bakgrunn av disse jeg er blitt oppfordret til å skrive noen ord om ei reise som ble noe langt mer enn en ferie.

Reisa varte i to uker og startet i Bangalore. Formålet for Ingvars tjenestereise var blant annet å samle fortellinger, bilder og fakta til FORUTs barneaksjon 2010. Disse aksjonene når rundt 1600 barnehager i Norge og er en svært viktig inntektskilde for FORUTs prosjekter.

Barnehagebarn i Bangalore

Så er da også barn og barns oppvekst- og utdanningsvilkår i verden hovedfokuset for FORUTs arbeid. De fem dagene vi var i Bangalore var følgelig fylt av besøk til barnehager og skoler drevet av FORUTs samarbeidsorganisasjoner APSA (Association for Promoting Social Action) og CWC (The Concerned for Working Children). Siden det vil føre for langt å beskrive organisasjonene i detalj i denne sammenhengen, vil jeg henvise til informasjonen under Barnet i sentrum og heller gi personlige glimt fra mine opplevelser med organisasjonene.

APSA

Den første som møtte oss i Bangalore var Sheila Devaraj, leder i APSA, som tok oss med til en av barnehagene rett ved ett av slumområdene. Fedre er oftest fraværende, og til å begynne med var mange av mødrene skeptiske til å levere barna i barnehagen. Etter hvert som de ser den positive virkningen av å være i barnehagen, kommer de frivillig med ungene, som virket velfødde, sunne, tillitsfulle og trygge. De lærer, leker og får et næringsrikt måltid hver dag. Samtidig kunne personalet fortelle historier om disse barna som knapt er til å tro.

Teltslum i Bangalore

En smakebit på hva slags forhold de kommer fra fikk vi da vi senere dro til området der de bor. Her var det bare Ingvar som forlot bilen med en av APSAs ansatte for å besøke en av familiene som skal delta i barneaksjonen. Fotoapparet mitt ble liggende urørt; det føltes galt og uetisk å skulle ta bilder av elendigheten som passerte revy mens vi ventet.

Jeg kommenterte noen kvinner som satt samlet under et tak og tydeligvis diskuterte ivrig. Sheila kunne da fortelle at det i dette slumområdet fins 40 kvinnegrupper under et program som kalles Selvhjelp hvor de blant annet bistås med mikrokreditt slik at de kan starte småbedrifter for å holde liv i familien.

Og midt i all møkka, søpla, rotet og den tilsynelatende trøstesløsheten vandrer de vakreste kvinner i elegante, rene og fargerike sarier. Jeg holder aldri opp å forundre meg over at folk som lever uten tilgjengelighet til de mest elementære sanitære goder, kan se ut som om de er klare for århundrets fest.

APSAs Drømmeskole – tilpasset barnas behov – var sterk å oppleve der vi vandret innom det ene klasserommet etter det andre og fikk innføring i hva som skilte de ulike klassene ut over alder og modenhet. Samtlige barn var der fordi ingen andre tok seg av dem, fordi APSA hadde reddet dem ut av mishandling, utnytting og utbytting på arbeidsplasser, seksuelt misbruk, elendige hjemmeforhold, manglende skolegang og et generelt håpløst liv.

Her fikk vi også et innblikk i yrkesopplæring for de som er blitt gamle nok for det, for eksempel i et trykkeri, ei systue og et datarom. APSAs barn blir tatt hånd om på alle måter til de er sikret en jobb og kan klare seg sjøl.

Her traff vi Simon på seks år som er et typisk eksempel på hva APSA bedriver, blant annet ved hjelp av krisetelefon kalt Helpline, hvor folk ringer når de har mistanke om at barn er utsatt for overgrep av ulike slag. Les Ingvars historie om Simon.

CWC

Medlemmer i barnas fagforening

Mens APSA tar fullstendig avstand fra barnearbeid, har CWC en annen – kanskje mer pragmatisk - holdning. De handler ut fra det faktum at barn arbeider i India. Kort sagt forsøker CWC å hjelpe barnearbeidere slik at de ikke arbeider flere timer enn at de også kan gå på skole og at FNs barnekonvensjon for barns rettigheter skal overholdes. Vi fikk grundig innføring i CWC sitt arbeid av leder Kavita Ratna og fikk møte 16 år gamle Rajemsvari Nagar. Hun må jobbe for å holde liv i mor og søster, men går også på skole. Ei sterk, bevisst jente, leder for den lokale fagforeningen for barn og som stolt fortalte hva de jobbet med og hva barna utretter for lokalmiljøet sitt. Hun tok oss med rundt i det 45 år gamle slumstrøket der hun bor, viste, forklarte og lot oss hilse på noen av de ca 300 familiene (rundt 12-1500 mennesker) som bor vegg i vegg med søppelplassen. Medlemmene av fagforeningen bærer et gult bånd rundt hodet der logoen er en elefant som symboliserer dyrets mange gode egenskaper, blant annet styrke og omsorg. Så er da også mottoet for fagforeningen vi, ikke jeg.

Fagforeningen Bima Sangha har 2000 medlemmer i Bangalore og eksisterer bare i delstaten Karnataka. Den er en modell for resten av India og andre steder i verden, og flere av de65 000 barna som får hjelp gjennom CWC, tjener penger som konsulenter i mange andre land.

FORUTs nettbutikk

må fornye varebeholdningen iblant, så vi besøkte FABINDIA - en kjede med drøssevis av butikker over hele India og som bugner av bomull- og silkeartikler. Mens Ingvar var mest opptatt av hva som ville selge blant nettbutikkens kjøpere, var det lett for en klesglad kvinne å gå amok blant alle fargene, mønstrene, stoffene og klærne på et slikt sted!

Trafikken

Tuk-tuk eller trehjulingsdrosle

er et kapittel for seg der en kan undre seg over om det er venstre- eller høyrekjøring som er regelen. Så kan en velge mellom å være vettskremt eller fatalistisk. Jeg velger det siste, lener meg tilbake, legger livet i sjåførens hender og lar meg fascinere og besnære av det tutende, forurensende, ville kaoset der den frekkestes rett gjelder. Spesielt er jeg imponert over tuk-tukene, disse små trehjulingene som freser seg fram i trafikken som hissige veps og manøvrerer freidig med suveren forakt for alle andre kjøretøyer. Det ble mange tuk-tuk-turer; praktiske, raske og billige som de er.

For øvrig ble vi kjørt mye i bil, og siden trafikken er tett og til tider stillestående, var det mye interessant folkeliv å se mens vi sneglet oss fram, og noe var det mulig å legge på minnet også andre steder enn på netthinna uten sjenanse for noen.

Sri Lanka

Teplukkerske

Vi ankom Colombo sent lørdag kveld og tok inn i huset til stedlig representant, Ranveig Tveitnes. Etter ”rice and curry” til frokost så vel som andre måltider i India, var det en sann svir å bli servert nybakte rundstykker med grovt mjøl -kurérimportert fra Norge – til frokost søndag morgen. Og Ceylon-te. Hvilken lykke!

Resten av dagen tilbragte vi som solslikkende turister ved et hotellbasseng med utsikt over palmer og Det indiske hav. Jeg leste ferdig boka til Sverre Tom Radøy om Sri Lanka og var tent på å se så mye som mulig av denne øya etter alle beskrivelsene og fortellingene. Derfor var jeg svært fornøyd med at det ble mulig å være med på en todagers tur sammen med Ingvar, to av de lokale FORUT-ansatte, Janice og Samantha + sjåfør.

Siden urbaniseringen på Sri Lanka ikke er like påtrengende som mange andre steder i verden, var det omtrent sammenhengende bebyggelse fra hovedstaden og nordover til Puttalam, en liten by på vestkysten som for en stor del er befolket av muslimer som ble fordrevet av de tamilske tigrene. Her besøkte vi et kvinneprosjekt, en barnehage og en lekeplass som alle er støttet av FORUT. Dessverre var det ingen barn på lekeplassen, noe som ble forklart med at den var åpen bare til visse tider om ettermiddagen siden alle barn var enten på skole eller i barnehage på dagtid.

Teen veies og avleveres

Av øyas 20 millioner mennesker bor bare ca 1 million i Colombo. Mange lever fortsatt av naturalhushold, og de enorme teplantasjene holder millioner av mennesker mer eller mindre lenket til plantasjetraktene. Vi fikk oppleve en slik plantasje da vi neste formiddag kom tett innpå en del eldre kvinner som var ute og plukket unge skudd. Disse kan plukkes kontinuerlig, mens nye planter settes i jorda bare hvert femtiende år. Gjennomsnittslønna per dag er 10 kroner, og de får bare lønn for det de plukker, dvs om de er syke og borte en dag, blir det ingen penger i lomma. Ikke mye å ”bli fet av”, og det er de da heller ikke. Radøy skriver treffende at ”kvinnene bærer Sri Lankas økonomi med hodet og nakkemusklene”. Ganske treffende beskrevet også i bokstavelig forstand. Vi så kvinnene forlate buskene med svære sekker i snor rundt hodet, og senere traff vi på dem igjen der de fikk veid dagens fangst og motta den lusne lønna.

Hele dagen tråklet vi oss opp og ned og fram på veier som best kan beskrives slik jeg tror Trollstigen kan ha vært for hundre år sia. Overalt var det små landsbyer og folk langs veien som var smal og lite egnet for annet enn enveiskjøring. Floraen var frodig og mangfoldig, og vi så gummitrær, pepperbusker, kaffeplanter, teak, palmer av ymse slag samt flere av våre potteplanter som vokser vilt langt over mannshøyde. Ellers bugner det av frukter som mangoer, appelsiner, kokosnøtter, bananer (12-15 ulike arter) og andre jeg knapt har hørt om. Som mange andre steder blir en slått av hvordan fattigdom og elendighet lett får et mindre trist preg når naturomgivelsene er så grønne og frodige og klesdraktene blendende fargerike.

Underveis opp i fjellene og ute på landsbygda slo det meg gang på gang hvor rent det var langs veier og i landsbyer. Det virket nesten som om vi var i en ”No plastic zone” som det sto på et skilt opp til et tempel vi besøkte på toppen av et fjell noen mil fra Colombo. Inntil da var vi vant til å se og gremmes over plast og annen søppel overalt, så renheten var nesten påfallende. Tilfeldig? Mentalitetsforskjeller? Det er ikke godt å si.

I Colombo og omegn var jeg med Ingvar blant annet til en fabrikk noen mil fra byen der de produserer kosedyr og andre leker. Han var der for å forhandle om leveranser i forbindelse med barneaksjonen. Fabrikken har 800 ansatte, og direktøren (kvinne) viste oss rundt på anlegget. Det var ikke én barnearbeider å se (jeg så nøye etter), og på forespørsel fikk vi vite at ingen under 17 år ble ansatt der. Og det tror jeg stemte. Arbeiderne hadde regelmessige pauser og ble servert både mat og drikke i løpet av dagen. Erfaringen var at arbeidet ble mer effektivt ved å behandle de ansatte på en skikkelig måte, ifølge direktøren. Rundt fabrikken var det boliger for arbeiderne som ofte var hjemmehørende langt derfra.

Mens vi var i Bangalore deltok jeg på alt som Ingvar hadde av møter og besøk. På Sri Lanka var jeg med på utflukter og møter jeg tenkte var av interesse for meg, for øvrig gjorde jeg ting på egenhånd i Colombo. Det var hyggelig å besøke FORUTs hovedkontor, hilse på alle de ansatte der og få en innføring i hva de forskjellige arbeider med. Jeg følte meg velkommen og hjertelig ivaretatt av Janice og Samantha som jeg ble kjent med på todagers-turen. På grunn av seminaret FORUT hadde i Colombo akkurat da vi var der, traff jeg igjen Sheila og Kavita fra Bangalore + samarbeidspartnere fra Sierra Leone og Nepal i tillegg til Øystein Bakke og Ståle Stavrum. Føler meg beriket over å ha truffet så mange dyktige og dedikerte bistandsarbeidere, og jeg har lært mye nytt; ikke bare om Bangalore og Sri Lanka, men også om FORUT som jeg snakker varmt om og som heretter kommer til å være sterkt framme i bevisstheten min.

Birgit Andresen er tidligere informasjons- og nettverkskoordinator i Namibiaforeningen.

E-mail this

Print this

Neste artikkel:

Forrige artikkel:

Med FORUT på tur

APSA

CWC

FORUTs nettbutikk

Trafikken

Sri Lanka

Kampanjenyheter fra FORUT