Et prosjekt blir til

 

Etter rådslagning med CWIN falt valget på Dolakha-distriktet nordøst for hovedstaden Katmandu. Området har vært litt oversett. Selv om det bare ligger 12-13 mil fra Katmandu, er det nokså utilgjengelig fordi det er få veier der.

 

Arne Follerås, som tidligere har hatt oppdrag for FORUT i Sri Lanka, ble engasjert til å foreta en kartlegging av det valgte området. Det betydde at han måtte ut i landsbyene og snakke med folk. Han fikk følge med to CWIN-ansatte, Damodar og Kumar, som kunne fungere både som kjentmenn og tolker. Så bar det av gårde med buss fra Katmandu rett østover til Charikot. Derfra var det lokalbuss videre på en meget dårlig vei. Bussen var stuvende full av folk i alle aldre, også taket var i bruk til både mennesker og geiter. Veien stoppet i Singati, og så var det å ta bena fatt oppover i dalen mot det endelige målet, Alampu, den siste landsbyen før villmarka mot Tibet. Landsbyen ligger på over 2000 meter, og høyere bor det ingen mennesker.

 

Singati er et trafikknutepunkt selv om bilveien ender her. Stiene kommer ned fra sidedalene, og det er et stort marked i byen der alt kan kjøpes. Tilbudet av spisesteder og overnattingssteder er også stort. Arne og følge overnattet her, alle tre på samme rom. Sengene besto av uhøvlede bord med en slags dyne, men ingen madrass, men Arne hadde med seg sovepose. Etablissementet hadde elektrisitet fra solcellepanel, og før de gikk til sengs, fikk de servert et varmt måltid med ris, linser, blomkål og kylling.

 

Området som skulle utforskes ligger i Tamakoshi-dalføret (koshi = stor elv) og består av fem ”kommuner” eller bygder med totalt 15 000 mennesker. Mellom hver bygd er det en gangavstand på 1-2 timer – og det er bratt! Selv en fjellvant nordmann fikk problemer med kondisen på enkelt av strekkene. Langs stien lå det tehus med omtrent en times gangavstand imellom. De serverte ikke mat, men Damodar hadde kjøpt fisk på markedet i Singati. Den ble tilberedt mens geit og kylling svermet rundt dem og servert med dugelig med ris. Deretter var det å vandre videre oppover på full mage og med full oppakning. Det ble mørkt før de nådde frem til målet, Alampu. Da sovnet Arne før maten var ferdig og måtte vekkes for å få spist.

  

Neste dag startet jobben. Arne, Damodar og Kumar gikk fra hus til hus som herolder for å invitere innbyggerne til samling dagen etter til et todagers kurs for å drøfte hvilke behov bygda hadde. Fremmøtet var upåklagelig. 80-90 prosent av kvinnene deltok! 

 

Målet for prosessen var å avgjøre hvilke hovedutfordringer bygda står overfor og diskutere seg frem til løsninger og prioriteringer. Spørsmålene som ble drøftet var:

Deltakerne ble delt inn i diskusjonsgrupper, og det hele endte med en aksjonsplan for henholdsvis kortsiktig og langsiktig innsats.

 

Det kortsiktige arbeidet kunne utføres uten hjelp utenfra, mens det langsiktige krevde flere ressurser, og da måtte det til en prosjektsøknad. Uansett hva som skjer videre, er aksjonsplanen bygdas eiendom, og de er selv ansvarlige for hva som skjer med den. Selv om FORUT ikke skulle komme tilbake, kan den brukes i samarbeid med andre organisasjoner eller sammen med myndighetene.

 

Noe av det som straks utkrystalliserte seg var behovet for skoler, broer, veier og vannrensing. FORUT arbeider videre med sikte på å skaffe finansiering til dette arbeidet, og dersom alt går i orden, vil virksomheten komme i gang i 2008.

 

Dolakha-distriktet nordøst for Katmandu består av brattlendt terreng. I byen Singati ender landeveien, og derfra må man ta seg videre til fots. Stiene slynger seg mellom bygdesamfunnene, og den materielle utviklingen bærer preg av at området er vanskelig tilgjengelig. Begyggelsen ligger langs elvene som renner ned i alle tverrdalene mot de større dalene med hovedelvene.