En ny sjanse

FORUT har gjennom sin lokale partnerorganisasjon FORCE bidratt med takplater, dør– og vinduskarmer til de nye husene. Murstein har beboerne laget selv, og på dugnad har de hjulpet hverandre med å få satt opp husene. Heldigvis er det både snekker og smed blant familiene. I tillegg til å hjelpe hver enkelt familie, har FORUT bygget to store brønner, toaletter og grendehus, alt med hjelp og innsats fra landsbybefolkningen selv. I dag er det et nytt, lite samfunn som forsøker å komme seg på beina.

 

23 år gamle Menaka er en av kvinnene i landsbyen. Hun har engasjert seg i gjenoppbyggingsarbeidet og er nå sekretær i velforeningen. Menaka forteller at hun tidligere hadde et godt liv sammen med familien i landsbyen Walliyoya 16 km lenger nord. En dag i 2005 måtte beboerne bare komme seg vekk da flere hadde blitt drept og krigshandlingene hindret dem i å gå ut på markene for å så og høste. Dermed forsvant inntekten og med den livsgrunnlaget. Året som fulgte i flyktningeleiren vil Menaka helst ikke oppleve igjen. – Det var svært vanskelig å bo der, forteller Menaka. - Vi hadde jo bare klærne vi gikk i, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle skaffe mat eller hvordan jeg skulle få laget mat uten kjeler eller annet kjøkkenutstyr. Privatliv fantes ikke i den overfylte leiren. Heldigvis hadde jeg en slektning som ikke bodde så langt unna. Han hjalp oss så godt han kunne, og det var også han som gjorde oss oppmerksom på den nye bosettingen i Pubudu. Og her bor vi altså i dag. Nå har vi fått bygd vårt eget hus med hjelp av de andre familiene, vi har fått et lite lån fra FORCE til å kjøpe såkorn for å starte opp igjen som bønder, og jeg begynner å få igjen troen på framtida, forteller Menaka.

 

Men det har ikke vært uten strev å bygge opp en helt, ny bosetting. Da FORUTs prosjektkoordinator i distriktet, Werapittiya, kom til området første gang, fantes det ingen vei. Veibygging var derfor det første som måtte skje. Deretter fulgte rydding av selve landsbyområdet. Kratt og busker måtte vike for å gi plass til hus og jordbruksarealer.

Nå framstår landsbyen med grendehus med bibliotek for skolebarna og en aktiv velforening. Velforeningen har engasjert seg på flere områder og med FORUTs hjelp har det blitt tatt tak i alkoholmisbruket i landsbyen. Flere av talerne understreket under åpningsseremonien hvor viktig det var at en hadde fått bukt med hjemmebrenningen i landsbyen. Menns drikkevaner skapte problemer ikke bare i den enkelte familie, men hele landsbyen ble merket av det.

 

- Det neste på programmet vil være å ha kurs for kvinnene i landsbyen, sier Menaka engasjert og ser bort på grendehuset som er klar til kursvirksomhet. - Vi trenger engasjerte og sterke kvinner og flere ben å stå på for å skaffe oss inntekt. I dag hender det at mannen min og jeg kan få innhøstingsarbeid hos bønder i området her. Denne dagsbetalingen er viktig for at familien vår kan ha litt å rutte med innimellom. Grønnsaker og ris dyrker vi selv, men det er ikke bare mat en familie trenger. Min store drøm er å få delta på et kurs i søm, låne penger til en symaskin og deretter starte min egen lille bedrift. Da ville familien min kunne gå en lys framtid i møte!