Datalagringsdirektivet og internasjonalt arbeid
Den 4. april vedtok Stortinget med 89 mot 80 stemmer å innføre Datalagringsdirektivet. Direktivet er omstridt, og er blant annet avvist av forfatningsdomstolene i Romania og Tsjekkia, samt tysk høyesterett.
På tross av at mange kan ha inntrykk av at debatten har vært særlig intens i Norge, har den vært roligere her enn i mange andre europeiske land. Man kan bare spekulere i årsaken til dette. Personlig heller jeg til å tro at nordmenn flest har generelt stor tillit til norsk politi, rettsvesen og statsapparat. Dermed føler vi oss ikke mindre trygge selv om vi møter økt overvåking.
Personlig tror jeg også at risikoen for den enkelte ved direktivet er begrenset – vel å merke så lenge vi ignorerer utenlandske forhold. Som ansatt i en internasjonal bistandsorganisasjon kan jeg ikke ignorere forhold utenfor Norges grenser, og følgelig oppfatter jeg datalagringsdirektivet som desto mer problematisk for både min egen og mine kollegaers personlige sikkerhet.
Det ser særlig to momenter som er viktige her:
1. Hvilken innvirkning har datalagringsdirektivet på menneskerettighetssituasjonen i andre land?
2. Hvor trygge kan vi være på informasjon innhentet i Norge ikke misbrukes av myndigheter eller andre i andre land?
I desember 2010 kom den sørafrikanske organisasjonen CIVICUS ut med en rapport titulert: Civil Society: The Clampdown is Real - Global Trends 2009-2010. Rapporten dokumenterer hvordan det sivile samfunn stadig møter større utfordringer, i totalitære stater så vel som i Vesten. Lover endres, handlingsrommet innskrenkes, demokratiforkjempere forfølges. Stadig nye metoder tas i bruk. Noen peker på Kinas økende økonomiske og politiske nærvær i tradisjonelle bistandsland som årsaken: Totalitære stater er ikke lenger så avhengige av vestlig støtte, dermed kan de også slå hardere ned på opposisjon og demokratiske krefter uten å risikere for mye.
CIVICUS peker på en annen mekanisme: Endrede forhold i Vesten. Etter 11. september 2001 har en rekke vestlige land innført økt overvåking, spesiallover mot terrorisme, økte fullmakter til politi og rettsvesen og generelt innskrenket handlingsrommet til enkeltindivider så vel som sivilsamfunnet. CIVICUS dokumenterer hvordan denne trenden har spredt seg til totalitære regimer og land med demokratisk underskudd. Vestlig anti-terrorlovgivning har blitt kopiert. Overvåkingsmetoder har blitt kopiert. Utvidete fullmakter til politi og påtalemyndighet har blitt kopiert. Og hva annet kan vi forvente? Ikke bare er de vestlige metoder mer sofistikerte enn det de fleste udemokratiske regimer hadde fra før, de er også immune mot vestlig kritikk. Vesten gjør jo det samme selv, hva kan da være galt med det?
Mens direktivet i Norge kanskje ikke øker risikoen nevneverdig for den jevne nordmann, blir problemstillingen noe annerledes dersom det kopieres av land som Saudi-Arabia, Etiopia eller Nigeria.
Dessverre har det internasjonale perspektivet vært nesten borte i den norske debatten. For det første er det slik, at skal vi argumentere for demokrati og sivile rettigheter i andre land, må vi gjøre det samme på hjemmebane. I Norge har vi et uttalt politisk mål om å jobbe for styrking av sivile rettigheter i land som mottar norsk bistand og land vi har et utstrakt økonomisk samarbeid med. Vår legitimitet på dette området svekkes ved å innføre direktivet. Det er problematisk å legitimere økt overvåkning i land som fra før har demokratisk underskudd og svak beskyttelse av borgerrettigheter, noe vi faktisk gjør ved å innføre restriktiv lovgivning her hjemme. Det er et åpenbart motsetningsforhold mellom innføringen av direktivet her hjemme og vedtatte mål for norsk utenriks- og bistandspolitikk.Mens punkt én over stort sett gjelder utenlandske statsborgere i utlandet, gjelder punkt to også nordmenn i utlandet. For eksempel vil representanter for norske bistandsorganisasjoner ofte vikle seg inn i situasjoner hvor andre staters myndigheter eller sterke interessegrupper finner behov for å begrense eller hindre deres arbeide. De færreste bistandsorganisasjoner jobber i fungerende demokratier, det siste vi trenger er økte muligheter for fremmede stater til å konstruere anklager mot norske statsborgere og bistandsarbeidere. Spørsmålet man må stille seg er: Er dataene godt nok sikret?
Ved første øyekast virker det kanskje usannsynlig at land som for eksempel Kongo eller Kambodsja har ressurser til å bryte seg inn i godt sikrede norske databaser, og det er det selvsagt også. Men det holder at noen bryter seg inn. Er dataene først hentet ut, kan de enkelt kopieres, selges, og distribueres til andre parter som kan være interesserte. I Bistandsaktuelt nr. 3, 2011, skriver Per-Ivar Nikolaisen om hvordan forskjellige diktatorer lærer av hverandre. Det er grunn til å tro at kunnskap fra norske databaser, om personer tilknyttet norsk sivilsamfunn og bistandsorganisasjoner, fort vil spres blant myndigheter i de land norske organisasjoner operer – gitt at dataene blir tilgjengelige. Om man ikke kan knytte personer i Norge direkte til personer i sitt eget land, vil denne type trafikkdata og telefondata allikevel gi potensielt gode holdepunkter for å organisere harde avhør og annen trakassering av norske bistandsarbeidere. I verste fall kan data på avveie gi verdifulle bidrag i arbeidet med å bygge opp falske anklager.
Risikoen for norske statsborgere er stor dersom data kommer på avveie, og, ifølge NITO, Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon kan vi ikke føle oss trygge på lagringen. NITO mener at: De lagrede dataene vil dessuten være attraktive mål for misbruk, både for privatpersoner og virksomheter. Det er naivt å ha blind tillit til at lagrings- og uthentingssystemene vil kunne være helt sikre. Da må det være bedre å la direktivet være.
